S02E01 - Flink? Jeg er da ikke flink! - Når lettelse erstatter gleden

Hva føler du når du får noe til? Glede - eller bare lettelse over å ha sluppet unna? I denne episoden utforsker vi hvorfor ADHD-hjernen er trent til å ikke se egne seire, og hvordan vi kan begynne å endre det.

HØR EPISODEN PÅ SPOTIFY

OK folkens, velkommen til årets første Amygdala party! Jeg heter Step og håper du har overlevd juletider i god behold. Det kan ta på en adhd-hjerne å delta på slike festivitas - forventninger, folk og stress gjør det til ikke alltid til den rolige opplevelsen alle mener jula skal være.  

Personlig har jeg flaks med å ha en liten familie, og vi har i grunn avlyst jul. Vi feirer ikke på noen som helst måte enn at det er en slags vinterferie. Det har jeg gjort de siste ti tolv år og det er faktisk ganske deilig. Spesielt siden du kan stappe i deg all den gode maten likevel.  

DOPAMILLA: Ja, jeg vet ikke helt hva jeg skal si her. Dette ble litt kræsjstart for meg som fortsatt dveler ved hellige jul, glade jul ...  

Jada, Dopamilla, du kan gjør akkurat som du selv vil. Ingen regler her. Men jeg vil likevel si en ting - julen har vært en kjempespennende tid for meg. Jeg har nemlig fått flere tilbakemeldinger fra dere lyttere. Det er så givende, og jeg har virkelig nytt hver eneste av dem. Og jeg har gledet meg over dem på ordentlig - og med å si det kommer jeg rett i dagens tema.  

For i dag skal vi snakke om det å få til noe.  

Om du har hørt på mine tidligere episoder, har du hørt en del om hvor mye utdanning og jobb jeg har rukket å få gjennom årene. Det KAN høres ut som skryt. Men sannheten er at det er mer et rop om hjelp. Ved å fortelle det høyt, ved å materialisere det som kan se imponerende på CVen, vil jeg kanskje endelig forstå galskapen i det. Sannheten er at jeg er utslitt. Jeg har vært utslitt en god stund, men problemet er at jeg ikke klarer å stoppe. Jeg liker å studere, jeg liker å jobbe.  

Så nå i julen har jeg bestemt meg for at jeg skal slappe av. Slå av hodet, slå av jobben. Ikke jobbe mer enn nødvendig.  

Fint, ikke sant? Det er jo det man gjør i ferien. Nå kan jeg heller ikke skryte på meg at jeg er særlig god på å ta ferie, da ...  

DOPAMILLA: Surprize, surprize... eller ikke?? 

Nei, med mindre det er en ferie hvor jeg kan være med på utforske et nytt land, reise rundt og får vite noe nytt, må jeg innrømme at jeg ikke er så veldig god på det der. Der er sannsynligvis også forklaringen på hvorfor jeg sjelden TAR ferie i utgangspunktet.  

Igjen, ikke skryt. På ingen måte. Dette er ikke noe å skryte av. Fordi, når jeg satt i godstolen her i jula, og prøvde å slappe av - legg merke til at jeg BEVISST må slappe av, så fikk jeg det ikke helt til.  

Det er denne irriterende stemmen som hopper att og fram i hodet mitt.

Du burde støvsuge.

Det er ikke tatt ut av oppvaskmaskinen.

Klesvasken venter på deg.

Har du sjekket om noen kunder ikke trenger hjelp?

Se på de blomstrene, de trenger å vannes.

Hundene bør klippes.

Den genseren du begynte å hekle i oktober, burde du ikke fortsette med den, snart er det vår.  

Og mens jeg sitter og tenker at "Nå skal jeg faen meg slappe av", har hjernen min denne dårlig-samvittighetsparty.  

Den som viser deg cirka sekstifire grunner for hvorfor du ikke duger og hvorfor du ikke fortjener å slappe av.

Så jeg tusler litt formålløst gjennom huset og prøver å gjøre noe, mens jeg stadig sier til meg: Drit i deg, du skal slappe av nå.  

DOPAMILLA: Så det å slappe av blir også en ting på lista du må krysse av på ... ?? 

Ja, det blir det. Og det gjør det liksom ikke lettere til å føle seg bedre.  

Ja, jeg føler meg rett og slett mislykket fordi jeg ikke engang klarer å slappe av. Den indre motoren som kjører i full fart og som vil stadig framover, den turer på tomgass som om den bare venter på å sette i gir med å kjøre. Så det ender opp med at jeg ikke har gjort nok til å føle meg flink. At jeg ikke fortjener å slappe av. Og denne følelsen er ikke forbeholdt til juleferien.

Når du leverer ferdig prosjekt på jobben

Når du har bestått en eksamen

Når du endelig har sendt den eposten du har utsatt i to uker

Når du har ryddet kjøkkenet som har vært en katastrofe i tre dager

Når du har levert selvangivelsen akkurat før fristen

Når du har husket bursdagen til noen og faktisk sendt en hilsen

Hva føler du i disse øyeblikkene?  

Føler du at YESS; dette var bra levert, nå var jeg flink?

Eller føler du en LETTELSE??  

Lettelse over at du rakk det i tide?

Lettelse over at du ikke ble avslørt som udugelig?

Lettelse over at du ikke glemte det?

Lettelse over at du endelig klarte å gjøre noe som føltes uoverkommelig? 

Uff, ja. Nå var det ferdig. Gud, takk og lov. Kanskje jeg kan slappe av nå ... eller vent, jeg har jo to-do-lista med tusen andre oppgaver som venter. Nei, jeg er umulig. Jeg fortjener jo ikke slappe av. Og så går denne runden rundt og rundt og vi føler oss hele tiden udugelige. Utilstrekkelige. Vi klarer ikke like mye som andre. Vi bør bli flinkere.

ELLER?? 

DOPAMILLA: Eller så kan det hende at du bør bytte briller?  

Ja. For tenk på det. Vi tror vi har så mange feil. Så mange ting som er galt med oss. Og når vi faktisk får noe til, blir vi lettet - fordi vi fikk det til TIL TROSS for alle disse tingene vi tror er karaktermangel:

det kan være at du prokrastinerer

at du haster for å rekke å gjøre det du skal

at du er for trøtt

at du blir lett irritert eller frustrert eller lei deg når noe ikke går din vei

at du ikke klarer å ta selv små avgjørelser

at du ikke fullfører ting

at du ikke klarer å holde øyekontakt med folk

at du er rotete

at du er perfeksjonist

 Og det er her jeg må si noe, og jeg sier det like mye til meg selv som til dere. Nå er det på tide å rive vekk teppet under beina på oss. Fordi det er faktisk ikke sant. Alt du har trodd og sagt til deg selv, er ikke sant. 

DOPAMILLA: Noe melodramatisk, Step, men la gå. Nå er jeg spent på hvor dette leder hen... 

Fordi her er sannheten: De manglene du tror du har - prokrastineringen, rotet, glemsomheten, perfeksjonismen - de har ikke noe med deg å gjøre. De handler om hvordan hjernen din fungerer. Og enda viktigere: hjernen din har blitt LÆRT til å tolke tilbakemeldinger negativt. 

Tenk på det. Du går inn i ting med forventning om å mislykkes. Eller ikke duge. Eller ikke klare. Så når du faktisk KLARER det - blir det ikke glede. Det blir lettelse. 'Uff, denne gangen gikk det bra.' Og fordi du hele tiden går inn i ting med negativ forventning, blir det vanskeligere å komme i gang. Det blir et slit å gjøre ting. Og når du endelig får det til, blir det ikke glede. Bare... lettelse. Igjen. 

Det er en ond sirkel. Og jeg lovet dere i forrige episode at jeg skulle fortelle dere om nyttårsforsettet mitt. Så mitt forsett for 2026 er å slå ned veggene på den mentale forestillingen jeg har bygd meg i hodet mitt gjennom mange års praksis. Jeg tipper at du har en forestilling som ikke er så veldig annerledes. 

Men du må vente litt til før jeg forteller deg hva konkret jeg har tenkt å gjøre, for jeg vil at du skal forstå dette. Og med forstå mener jeg ikke bare forstå det på et intelektuelt nivå, til det er du smart nok til å ha forstått det første gangen jeg har sagt det. Neida.  

Når jeg sier forstå, så mener jeg også å akseptere. Fordi for å kunne gjøre noe med det, må du se at det faktisk er et problem.  

DOPAMILLA: Høres litt vel som ut som anonyme alkoholikere, men la gå ...  

Fordi når du tenker over det - er det virkelig sunt å se på alt du har oppnådd som en slags rusletur gjennom skjærsilden? Hvor du skal være glad for å ha kommet deg helskinnet gjennom? Og før du sier noe om victimblaming - jeg mener på ingen måte at det er du som er dum eller håpløs fordi du gjør det. Jeg gjør det også. Og det har selvsagt sin forklaring.  

Jeg har snakket om RSD før. Om denne veltrente og jasklig irriterende apekatten som sitter på skulderen din og er veldig veldig flink til å se alt som er feil, alt du burde gjøre bedre. En hypersensitiv radar som stadig skanner verden for den minste negativiteten, og når den spotter den, suges den inn til deg. En ganske så irriterende Dopamilla, for å si det slik.  

DOPAMILLA: Pardon me? Jeg? Jeg er jo så snill og grei, jeg vil det beste for deg...  

Ja, det har jeg hørt før. Man vil det beste for deg, derfor bør du anstrenge deg mer, du som er så flink. Ikke sant? Og når du hører tilstrekkelig antall ganger - gjerne flere ganger om dagen - at du bør bli bedre, flinkere, anstrenge deg mer, ikke være så mye, ikke være så rar eller rett og slett være noen andre, noen bedre... Ja, hvor lett er det å glede seg over ting du får til? 

Så det er på ingen måte din skyld. Du har blitt lært til å tro at du mislykkes. Du har blitt lært til å tro at du burde gjøre bedre. Ergo - hver gang du faktisk oppnår noe, blir det en lettelse. En lettelse over at du har brudd forbannelse og denne gangen - ja, bare denne gangen - har klart det. Og neste gang du skal sette i gang med noe nytt, så tenker du ikke: Ja, dette klarte jeg før, så det skal gå fint. Det du tenker: Å gud, la meg klare dette igjen. Du går i oppgaven med redsel for å mislykkes.  

Er ikke det sprøtt hvordan hjernen vår kan trenes?  

DOPAMILLA: Som en hund, mener du? 

Ja, faktisk, akkurat som en hund. Og siden hundetrening er noe jeg vet litt om, vil du ikke slippe unna sammenlikningen. Fordi når man trener hund, så trener man FOR SUKSESS. Altså man legger opp treningen slik at hunden har størst mulighet å oppnå det målet dere har satt for treningen. Og det viktigste - man erkjenner suksessen og man belønner suksessen.  

Hør den en gang til: Man erkjenner suksessen og man belønner suksessen.  

For en hund betyr det at den får en godbit. Trener dere på noe den har trent på før, får han kanskje en helt vanlig kjeks. Trener dere derimot på noe nytt eller noe vanskelig, ja, da får hunden en ekstra god godbit. Vi kaller det belønning med høy verdi. Så enkelt sagt - jo vanskeligere oppgaven er, desto mer betalt får hunden får å ha klart det. Som om du fikk betalt noen tusen for et lite notat på jobben, men kanskje hundre tusen for å levere ferdig et tverrfaglig prosjekt. Og hadde prosjektet vært internasjonalt, så fikk du kanskje tre hundre tusen.  

Jo vanskeligere, desto høyere belønning.  

Og her kommer enda en viktig ting - om hunden gjør feil underveis i treningen, så overser man feilene. Man kjefter ikke eller straffer hunden for å gjøre feil. Som hundetrener vet du at det er DU som ikke klarer å lære hunden noe på en måte at den mestrer å oppnå det du vil. Det er ikke hundens skyld. Kanskje du har gått for raskt fram. Kanskje du har satt for høye mål. Kanskje du har ikke tatt hensyn til hundens forutsetninger. Det er altså trenerens feil som fører til at man mislykkes, ikke hundens.  

Skjønner du hvor jeg vil hen?  

Ser du hva vi gjør feil med folk?  

Ser du hvor meningsløst det er å påpeke alt vi gjør feil? Alt vi gjør annerledes? Alt vi burde har gjort bedre?  

For hva lærer vi av det?  

Og ja, før du innvender at du IKKE er en hund, så må jeg skuffe deg. Hjernen vår lærer akkurat på samme måte.  

Så ja, det eneste vi lærer ved å bli påpekt feil og mangler ved, er at vi ikke duger.

At vi ikke utnytter potensialet vårt.

At vi må skjerpe oss.

Ja, alt det du kjenner så smertelig godt.  

DOPAMILLA: Trene for suksess sa du? 

Ja, og det er der det absurde kommer inn. Vi er rett og slett ikke trent for suksess. Vi er trent for å feile. Derfor blir det en følelse av LETTELSE når vi faktisk får noe til. Ikke fordi vi overvant vår udugelighet, men fordi vi overvant den INNLÆRTE følelse av å være udugelig.  

Hører du forskjellen? 

Jeg gjentar. Ikke udugelighet, men innlært følelse av å være udugelig.  

Og dette er ikke bare noe jeg finner på. Dette kalles 'lært hjelpeløshet' i psykologien. Det er forsket på. Det er bevist. Hjernen lærer virkelig dette mønsteret. 

Det gjelder selvsagt alle mennesker (og andre dyr), men dette slår særlig hardt ned på en ADHD-hjerne. Mest fordi antall negative tilbakemeldinger du får gjennom livet er rett og slett enorm. Du husker jeg nevnte tallet 20.000 negative tilbakemeldinger før fylte tolv år i episode 2? Ja, det er akkurat det jeg snakker om.  

Du blir fortalt at du ikke er bra nok.

Og siden ADHD gjør oss ekstra sensitive folk tilbakemeldinger, er det ekstra smertefullt. Det oppfattes faktisk som fysisk smerte. Ja, det er forsket på det også. 

Så, ja. Du er lært til å tro at du er udugelig. Du har blitt trent av en dårlig trener. Ikke en person, men omgivelsene.  

DOPAMILLA: Jommen sa jeg smør.  

Henger du med? Skjønner du ironien? Det er hjernen din som forteller deg alle disse dumme tingene. Hjernen din har blitt trent som en stakkars cirkushund til å tro at den ikke kan noe som helst, at den må jobbe hardt for å få til ting, og at når den faktisk får noe til, så fortjener den ikke godbit. Neida. Den skal være glad for å slippe å bli banket opp.  

Fordi hjernen din har fått bank hver gang den gjorde noe utenom normen.

Sitt i ro.

Ikke fikle.

Hør etter.

Ikke surr.

Fokuser.

Oppfør deg normalt.

Pisk, pisk, pisk.  

Du kan ikke piske en hjerne til å trives.  

DOPAMILLA: Gulrot, anyone?  

Ja, Dopamilla. Og her kommer vil til kjernen. En hund som har blitt slått for å gjøre feil vil være både redd og veldig forsiktig med å foreta seg noe på eget initiativ. Eget initiativ er noe som kan føre til straff. Derfor kommer lettelsen for å ha oppnådd noe.  

Morsomt nok har jeg hatt flere omplasseringshunder. Hunder som har vært gjennom diverse påkjenninger i livet og som var litt som jeg beskriver. En hund som ikke tør å gjøre noe fordi den er redd for å bli straffet. En hund som bare kryper stille i gangene for å unngå å bli lagt merke til. Å være usynlig er den beste strategien til å unngå straff.  

Disse hundene har antakelig aldri fått noen hundekjeks.

De har neppe hatt mange suksessfulle momenter i livet sitt.

De har neppe feiret noe særlig.

På samme måte som jeg ikke orker å lage en fest for å ha fullført en utdanning.

Eller fordi jeg har gitt ut en bok og føler meg virkelig stolt for å ha fått det til. Men mest lettet.

Eller fordi jeg turte å kaste meg ut i denne podkasten og deler mine erfaringer med deg.

Tør jeg egentlig å føle meg stolt?

Jeg har tenkt mye på dette.

Jeg gjør det på en måte undercover.

Innerst inne er jeg stolt av meg selv, men gud forby, ingen kan vite det.

For tenk at jeg bare innbiller meg at jeg får til noe.

At det når som helst kommer noen som sier til meg at det jeg skriver, sier eller mener er feil.

At de avslører meg som den udugelige personen jeg innerst inne sannsynligvis er.

At de arresterer meg for å ha sagt noe feil. Da jeg var liten kunne man bli arrestert og fengslet for å mene noe. Det gjorde saken ikke lettere for meg, tror jeg.  

DOPAMILLA: Du slipper nok i fengsel for å ha laget podkast, eller? 

Ja, jeg får jo håpe det. Men jeg tør ikke slippe meg helt løs.  

Vil du høre hvor absurd denne frykten er?

Jeg har ikke fortalt til noen om denne podkasten.

Ingen.

Vel, samboeren min vet om den, det var litt vanskelig å unngå.

Men ingen av mine venner vet.

Ingen av min familie vet.

Hvorfor?

Fordi jeg er redd for å mislykkes.

Så den dagen jeg har kanskje noen tusen lyttere, som kan tyde på en viss suksess, det blir dagen jeg forteller dem det.

Så type om et par tre år.

Sprøtt?

Ja. Men det sier også litt om hvor dypt RSD stikker.

Og det viktigste er - jeg ser det nå.

DOPAMILLA: Kommer du til gulroten snart? Fokus, eller?  

Jada, Dopamilla. Jeg kommer til det. For hva gjør man med de stakkars omplasseringshundene?

Ja, man bygger dem opp igjen.

Man jobber med selvtillit.

Man viser dem at de kan få til ting.

Små ting.

Det er ikke snakk om å hoppe gjennom en brennende ring og brøle som en løve, liksom.

Men å gå tur hvor hunden får snuse på det den vil, er bra nok.

Det å kunne være seg selv, uten krav.

Enkelt.

Og så begynner man å belønne det hunden gjør bra. Så vil hunden gjøre mer av det.

Også enkelt.  

Fordi det som er så fint med hjernen vår er at den er plastisk. Ikke mine ord, men det er et ganske morsomt bilde. Jeg ser for meg hjernen min som en slags klump av plastelina som man knar på og lager diverse figurer av når man sier dette med hjerneplastisitet. Ja, det er faktisk et fagord. Hjernen vår er en plastelinaklump som vi kan være med å forme. Og det er ikke slik at den klumpen du har nå er den klumpen du må leve med. Neida, du kan omskape den.

Så nå må vi ta den stakkars klumpen som har blitt mørbanket av foreldre, lærere, venner, partnere og sjefene til en uformelig klump og lage en vakker figur.  

DOPAMILLA: No pressure, liksom?  

Jeg snakker billedlig, Dopamilla. Ingen skal teste dine evner som skulptør, er det noe vi ikke vil, så lage en PRESTASJON av dette. Neida. Start i det små. Først må vi faktisk erkjenne at vi har oppnådd noe. Så neste gang du endelig gjør noe du har utsatt for en stund eller gruet det til, og du kjenner på lettelsen. STOPP litt. STOPP presist der.  

Stopp og tenk deg om.  

Var du flink nå? Har du faktisk gjort noe som du kanskje grudde deg til? Eller som du ikke trodde ville gå? Eller som du har utsatt en stund? Glem lettelsen. NYT SEIEREN i stedet. Si, du VAR flink. Du KLARTE det. Gi deg et klapp på skulderen. Ikke vær beskjeden. 

Og ja, jeg vet. Du hører det og tenker, for noe tull. Det er ikke slik det funker. Det funker sikkert på andre, men det funker ikke på meg.  

Jeg vet. Jeg har tenkt dette også. Noen dager tenker jeg der fortsatt. At det er litt tullete. Men akkurat her, akkurat når jeg tenker DEN tanken, da er jeg streng meg med selv.  

Nei, Step. Dette er ikke tull. Det funker på hundene du har trent! Skjerp deg, du VET at det funker! Ja, det går sakte. Ja, det kan ta lang tid. Du skal være forberedt på at det tar tid. Dette er ikke noe quick fix.

Det tar tid å omprogrammere hjernen.

Hjernen er en avansert datamaskin, så vær tålmodig. Og det er ikke enkelt. En gang leste jeg om en forsker med ADHD som ikke klarte å se på seg selv som suksessfull - til tross for Nobelsprisen han hadde fått for sitt arbeid. Så det er ikke alltid slik at EMPIRI i seg selv fører til riktig konklusjon. Om du er flink i noe, om du oppnår noe, MÅ du faktisk fortelle hjernen din om at det er tilfelle.  

Fascinerende, ikke sant?  

DOPAMILLA: Jeg syns godt jeg kan få Nobelsprisen, jeg LOVER å bli glad for den!  

Så dette handler ikke om å bli perfekt. Det handler om å begynne å REGISTRERE. Å trene hjernen til å se annerledes på det du får til. Kommer RSD? Kommer en styggen på skulderen som sier at andre klarer dette også? At det ikke var noe spesielt? At du er en tulling som tror du er noe? 

Og så? Smil og vink. Så glem det og gled deg i stedet. Det er LOV å glede seg over ting. Jeg har dermed pålagt meg en oppgave. Det kalles nyttårsforsett, men det er i grunn en oppgave. For det jeg vil oppnå for å bli flinkere til å sette prisen på det jeg gjør og det jeg oppnår, er ganske enkelt. Jeg må gjøre slik jeg gjør med hundene mine. Gi meg selv en godbit.  

DOPAMILLA: Jeg syns jeg ser det for meg. Du tygger på frysetørket kyllinglever etter å ha fullført denne episoden .. kan jeg få lov å filme det? 

Dopamilla, det er ikke morsomt. Dette er faktisk alvor. Jeg - og du som lytter - vi må faktisk bli flinkere. Så godbit skal det bli. Og nei, ikke tørket kyllinglever.  

Det jeg har nemlig tenkt å gjøre er å skrive en dagbok. Og med det mener jeg faktisk noe så enkelt som å skrive en linje hver dag - eller så ofte du vil, gjerne flere ganger daglig, men om det er uoverkommelig, er en gang i uka også en start.  

Der skal du skrive ned hva du har fått til denne dagen. Og la oss være ærlige her. Du får ikke lov til å jukse. Om du lager middag for familien hver dag, skal du ikke skrive DET. Det du skal skrive opp er de tingene du gruer deg til. De du sliter med. Eller de du har utsatt og utsatt.  

ÉN linje.  

Og ja, jeg hører deg før du sier det. Det er ikke noe å skryte av når du vasker klær. Alle gjør jo det. Ja, det er sant. Men alle har ikke en hjerne som kjører imot som en ridder i full brynje med hesten prustende, spydet klart til å kaste deg av salen i det øyeblikket du prøver å glede deg over noe. Så det er faktisk viktig.  

Jeg startet i går med å se på tv. Vel, det er kanskje ikke noe mål å sitte foran tven. For mange vil det tvert imot være det motsatte. Men for meg er det faktisk viktig. Hvorfor?
Fordi når jeg ikke sitter foran tven, sitter jeg foran datamaskinen. Hva gjør jeg da?

Jada, jeg jobber. Jeg jobber uansett om det er andre juledag, om det er pinsa eller bursdagen min.

Jeg klarer ikke å slå av.

Så jeg må tvinge meg til å slappe av som jeg sa i innledningen.

I går så jeg faktisk en ishockeymatch og fulgte med.

Jeg satt ikke å tenkte på alt jeg skulle ha gjort og burde ha gjort.

Jeg satt ikke og hadde dårlig samvittighet for å gjøre - ingenting.

Litt merkelig å feire at man gjør ingenting, ikke sant?
Men å stoppe det kjøret i hodet mitt er faktisk en oppnåelse.

Så jeg skryter av det.  

Så hva skrev jeg i min dagbok i går? 'Så ishockey uten å tenke på jobb.' For meg er DET en prestasjon.  

DOPAMILLA: Så det må være ekte, ikke som amerikanere som spør om How are you?  

Ja, det er hele poenget. Vi har alle sett en amerikansk film eller møtt en amerikaner. De spør gjerne How are you, og svarer noe som fine, ja ikke sant. Et spørsmål som ikke er et spørsmål og et svar som betyr egentlig ingenting. Dette er det vi IKKE vil. Det vi vil er et ekte svar. Ekte prestasjon - og før du får prestasjonsangst. Hva som er ekte prestasjon er DU som avgjør. Ingen andre. Ingen andre trenger å vite det en gang. For du vet best hva du sliter med.  

For meg er det å slappe av og se tv, for deg kan det være det motsatte - å se mindre tv. Skjønner du? Ikke noe How are you og Fine, thank you. Her vil vi ha ekte svar.  

Hva er vanskelig for deg?

Har du klart å få det til?

Ja?

Stopp, tenk over det, og sett pris på det.  

OK, har vi en deal?  

Og før du sier det - jada, det er ikke hver dag du oppnår noe du kan skryte av. Ja, jeg skjønner den. For jeg har også de første dagene av dette året med tomme linjer.  

Jeg måket snø en annen dag, men jeg liker faktisk å måke snø, så er det lov å skryte av det? Nei, det føles ikke riktig.
Jeg satt bare og stirret i veggen en av dagene og tenkte på jobben. Det er definitivt ikke noe å skryte av.

Jeg gikk en tur med hundene i tosifrede minusgrader og sidevind, noe som er en prestasjon i seg selv siden det føltes som å være på nordpolen, men det må jeg jo gjøre uansett, så det skryter jeg ikke av.  

Så måtte jeg si til meg selv. Det er akkurat derfor jeg må fortsette. Fordi det ER vanskelig. Fordi hjernen vår er trent til å ikke se seierne. Så vi må trene den på nytt. Og det går sakte. Og det er vanskelig. Men det betyr ikke at det ikke funker. 

Så ja, noen dager finner du kanskje ingenting. Da skriver du ingenting. Og i morgen prøver du igjen. For dette handler ikke om å være perfekt. Det handler om å BEGYNNE å se annerledes på deg selv. Det handler om å gi seg selv lov til å være stolt av det du får til.  

Du husker filmen Shallow Hal? Den hvor en kjekk fyr plutselig ser folk som de er, ikke som de ser ut? Hvor den tykke og beskjedne Rosemary blir Gwyneth Paltrow, altså en vakker og smart jente? Hvor han forelsker seg i henne fordi hun er som hun er etter at han ble forvandlet?  

Ja, filmen handler om overfladiskhet kontra indre kvaliteter. Men det jeg egentlig sier her er at du skal bli en sånn Shallow Hal. Du skal ta på deg rosa briller i hvertfall én gang om dagen, og begynne å se på deg selv i speilet. Og når du ser den flinke personen som har blitt tvunget bakover som en slags korsanger, skal du si til henne: Det er du som er superstjernen. Du får til ting.  

Dette er også noe jeg må trene på. For har du noen gang fått skryt av noen og avfeid det med at:

Neida, det var jo ikke så stort.

Neida, det var jo ikke så viktig.

Neida, det var jo ikke så mye.

Neida, dette klarer jo alle.

Er du like flink til å avvise positiv feedback som meg?

Ja, da må du faktisk ta på deg de rosa brillene og lære å se deg i et annet lys.

For de som skryter av deg, de har rett. De er kanskje få eller kanskje ingen, men det er faktisk de som har rett. Ikke din indre Dopamilla som er syrlig og passiv aggressiv.  

DOPAMILLA: Excuse me? Jeg?? Jeg er jo en solstråle dagen lang??  

Ja, jeg ser det Dopamilla. Dagen lang. Da er vi enige, ikke sant? Neste gang du gjennomfører noe og føler på lettelsen, stopp litt og tenk deg om.    

Du ER noe. Du er en person som akkurat har fått til noe. Du har lov til å nyte det. Gi blaffen i de som sier noe annet. Inkludert den indre stemmen din. Ja, den som har blitt lært å fortelle deg alt det stygge, slemme og uekte. Fordi den er skapt av andre. Men DU kan også skape. Du kan skape en person som tror LITT mer på seg selv. LITT mer er bedre enn ingenting, er det ikke det?

For ikke å snakke om at folk har fest for å levere eksamen, eller for å ha flyttet eller for å ha oppnådd noe annet - hva som helst. Ha en liten fest, du også. Du trenger ikke å invitere noen om du ikke vil. DU kan bare stå foran speilet på badet og si til deg selv: Dette klarte du fint, Step. Jammen gjorde du det!

Lover du? Prøv.  

Så nå spør jeg deg igjen - på ekte denne gangen, ikke som en amerikaner:

How are you? Really?

Hva har du faktisk fått til i dag? Ikke hva andre ville synes var imponerende. Hva var vanskelig for DEG?

Stopp. Tenk over det. Skriv det ned. Og gi deg selv lov til å være stolt.

Fordi ved å gjøre det, jobber du med plastelinen. Sakte, men sikkert omformer du den motvillige klumpen til en litt mer medgjørlig klump.

Tro det eller ei.

Det funker.

Det er noe jeg kan love deg.

Så om du er med på denne reisen, får du gjøre noe alle med ADHD pleier å elske - nemlig å kjøpe seg en notatbok, dagbok eller kalender. Gjør det. Men lov meg å bruke den til å skrive dine bragder. Og husk at ingen bragd er for liten, det er du som setter lista. Om det så handler om å plukke opp den genseren som du lot ligge på gulvet for tre uker siden, men ikke maktet det før nå, så har du oppnådd noe. Forstår vi hverandre?    

DOPAMILLA: Javel, herr komissær!    

Da er jeg fornøyd. For da har du faktisk startet det nye året med et forsett som vil være nyttig for deg, og som i grunn ikke koster deg veldig mye innsats. Alle vet jo at mange bekker små gjør en stor å.    

Så, du begynte kanskje å rydde ut juletreet ut av huset da du begynte å lytte, men så oppdaget du at du må måke snøen og nå spiser du en pølse på en bensinstasjon? Da lover jeg at du har noe å lytte til når du adehådder rundt også neste uke.